Da villdyret våknet

Vinteren 2013 ble villdyret i meg vekket. Da det først var gjort, var det ikke lett å temme det. I en måned var jeg voldsomt desperat. Men det endte godt.

14 år uten å bli imponert

I 12 år og 8 audiografer hadde jeg aldri følt at mine høreapparater ga meg det de var gode for. Da jeg etter 10 år valgte å skaffe nye, hørte jeg så mye dårligere at elevene mine kommenterte det. Hadde jeg egentlig nye apparater, eller bare bløffet jeg? Etter mislykket utprøving av to forskjellige fabrikater, krevde jeg å få reparert de gamle hvor skallet hadde smuldret opp. Med de to overhalte apparatene hørte jeg bedre enn på lenge – selv om audiografen fortalte at verkstedet nå hadde justert dem annerledes enn mitt audiogram skulle tilsi.

2 år senere fikk jeg mitt tredje par.
Gjennom de neste 2 årene og 3 audiografene syntes jeg A-, E- og Æ-lyder var overdrevent sterke, ja ofte direkte ubehagelige. Til og med lyden av å tisse var så dundrende ubehagelig at jeg begynte å sitte framfor å stå. Til gjengjeld var O og U knapt hørbare. Balansen mellom de forskjellige frekvensene var altså plagsomt ugrei.

Taleforståelsen led under dette. Særlig når folk snakket med kraftig stemme. Og når de snakket med svak stemme. Å høre på TV, var et slit uansett hvilken lydstyrke TV’en var stilt inn på. Du kunne vel bare justere på lydstyrkeknappen på høreapparatene, vil noen av dere si. Dessverre ble balansen mellom de forskjellige toneområdene bare verre når jeg justerte opp styrken. Dermed gikk vinningen opp i spinningen.

Opptur – og så ned

Høsten 2012 fant jeg en audiograf som var i stand til å teste om høreapparatene leverte fra seg lyd på den måten de var innstilt til å gjøre. Vi kunne faktisk se at et toneområde var avvikende kraftig i forhold til hva det var meningen at det skulle være. Vi klarte å dempe dette noe, og taleforståelsen ble tydelig bedre. Men fremdeles var det en vesentlig rest av den overdrevne styrken innenfor visse toneområder.

Januar 2013 ble jeg gradvis oppmerksom på at jeg hørte veldig ullent på mitt venstre øre. Ettersom det venstre apparatet tidligere hadde hatt tekniske problemer et par ganger, tenkte jeg at apparatet nå hadde fått en permanent feil.

Et audiografbesøk i februar 2013 avslørte at det var mitt øre som var blitt dårlig, ikke apparatet. Audiograf nr 13 forsøkte å justere apparatet til å passe til den forandrede hørselen. Samtidig ba jeg om hjelp til å få redusert de alt for sterke A-, E- og Æ-lydene. Etter en del prøving og feiling på audiografens kontor, virket det som problemet var redusert ganske betraktelig. Men da jeg kom ut på gaten, var byen mye stillere enn for en time siden. Til og med familien min snakket mye lavere. Nå snappet jeg opp bare halvparten av hva jeg hadde klart kvelden før. Hvordan skulle jeg nå kunne fungere i jobben som kursinstruktør?

Villdyret våknet

Jeg ble lei meg. Jeg ble sint. Og framfor alt ble jeg desperat. Jeg følte meg som et villdyr fanget i et bur. Jeg gikk rasende rundt og knurret til alt og alle – inklusive meg selv.
Gikk jeg tilbake og klaget? Nei. For nå hadde jeg helt mistet troen på audiografene. Og hvilke alternativer hadde jeg da?

De neste 4 ukene var jeg desperat opptatt av hvordan jeg skulle finne en løsning hvor audiografer ikke inngikk. Samtidig var jeg handlingslammet. Jeg ble kvalm av tanken på å fortsette å være avhengig av folk som ikke var i stand til å stille inn mine høreapparater på en tilfredsstillende måte. Til slutt, etter noen dager med intenst detektivarbeid, fant jeg heldigvis en løsning: Jeg ble selvjusterer. Siden har jeg ikke sett mye til villdyret.

Med gråten i halsen takket jeg sjebnen for å ha servert en god løsning.
Samtidig føltes det sørgelig trist å få bekreftet bransjens utilstrekkelighet. Å føle at man i grunnen var blitt holdt for narr i mange år, er ingen god ting. Hva pokker driver de med? Hvorfor gidder de ikke verifisere tilpasningen? Hvorfor sjekker de ikke taleforståelsen med apparater på? Skjønner de ikke at vi er avhengig av å høre best mulig for å fungere godt på arbeidsplassen? Tror de at vi er en gjeng tapere som bare sitter på kjøkkenet og drikker kaffe og kun trenger å høre dørklokka? Slike tanker stømmet gjennom meg 9. april 2013.

Akseptere lydbildet?

Du må venne deg til det nye lydbildet. Du må akseptere at du ikke lenger hører like godt som før. Ja da. Klart jeg skal venne meg til et annet lydbilde. Men skal jeg venne meg til unødvendig frekvensmaskering og temporal maskering? (Beklager vanskelige ord, men denne var til fagmiljøet.) Skal jeg venne meg til en så skjev tonebalanse at jeg får betydelig redusert taleforståelse? Burde jeg heller få 25 timer hos audiopedagog for å lære meg å akseptere de middelmådig innstilte apparatene mine, enn å få dem skikkelig justert?

Henge ut en hel yrkesgruppe?

Dette er historien om mine egne erfaringer. Noen har vært heldigere enn meg. Og noen har vært mindre heldig. Geoffrey Cooling’s blog viser til noen interessante tall angående fornøydhet.

Selvsagt behøver det ikke være audiografene det er noe galt med. Det kan jo være jeg har for høye forventninger til hvor optimalt apparatene bør eller kan justeres. Det kan også være at audiografenes arbeidsgivere ikke tillater audiografene å utfolde seg faglig optimalt. Eller hva med statens refusjonssystem når det gjelder audiologiske konsultasjoner? Til og med kan det være kvaliteten på audiografutdanningen. I hele verden er det kun 2 studiesteder som automatisk kvalifiserer for å gi deg den norske tittelen (og yrket) audiograf. Kan resten av verden ha tatt feil, eller er det disse 2 studiestedene som har tatt feil?

Fra mitt tunghørte og yrkesaktive ståsted ønsker jeg å bli møttt på en mye mer resultatorientert måte enn jeg har erfart.

Stein Thomassen © 2013

 

Sharing is caring!

Om Stein Thomassen

Kunnskapsformidler. Forelest om plagsom tinnitus og lydintoleranse på Landaasen Rehab siden 2007. Siden 2011 mer og mer opptatt av generell hørselsproblematikk. Brukt høreapparater siden 1999. Utdannet ingeniør (audio- og datateknikk).