Inn i meg er det ingen som ser…..

Jeg minnes ei stille, forsagt jente som satt på første rad i klasserommet. Fulgte læreren med øynene hele tida, jobbet jevnt og trutt med skolearbeidet hver dag. Jeg husker hun hermet etter hva medelevene gjorde. Så på hvilke bøker de andre tok opp av sekken, slik at hun kunne få tatt opp de samme bøkene.

Strakte halsen så lang den var for å se hvilken side de slo opp i boka på, slik at hun kunne gjøre det samme. Jeg husker hun var flink til å lese, og flink til å snakke, selv om det ikke var helt rent. I musikk var hun også flink. Hun var frøkens lille hjelpelærer i musikk, der læreren selv kom til kort og ikke mestret alle musikkstykker. Den lille jenta var heldig slik. Hun vokste opp i en familie som støttet hennes leseiver, i et hjem som var fylt med musikk – ja, ofte timesvis om dagen. Dette hjalp henne i skolefaglig, språklig og musikalsk utvikling. Denne jenta var tunghørt.

Foreldrene til jenta fikk ikke informasjon om tegnspråk. Tegnspråk var aldri et tema. Fra faglig ståsted var det ”selvsagt” at jenta skulle integreres, hvilket hun ble. Og det gikk jo så bra. Hun utviklet seg godt faglig, ja, var blant de flinkeste i klassen. Språket hennes ble sterkt, og etter hvert ble også talen god. Faktisk så god at ingen kunne høre på hennes tale at hun hadde hørselstap. Nok et bevis på at integreringen fungerte. Alle så hvor godt hun fungerte. Hun sang i kor, spilte piano, fikk gode karakterer i alle fag, oppførte seg slik som voksne liker at barn oppfører seg, nemlig pent og rolig. Hun fikk etter hvert arbeid etter skoletid og jobbet hver ettermiddag, hun var med i foreninger og satt i styrer, sang i kor, spilte tverrfløyte, piano, volleyball, bordtennis og badminton. Og hun syklet, syklet overalt hun skulle. De timene hun ikke var aktiv med idrett, skole eller annen organisert virksomhet, sysselsatte hun seg selv med sunne kreative hobbyer. En riktig snill og flink pike var hun.

Men inni meg er jeg ensom,
Betrakter de andre fra min egen boble
Vil ikke være flink
Bare være en av dem…..

Tiden går, integreringen fortsetter og jenta fullfører videregående, lærerhøyskole og studier ved Universitetet. På lærerskolen møter hun han som blir hennes mann, og siste året på høyskolen får hun sitt første barn. Der – på sykehuset – møter hun en sykepleier som er mor til en tunghørt ung mann. Hun forstår at jenta er hørselshemmet, men begriper ikke hvorfor hun ikke har møtt henne før. ”Jeg har bare møtt tunghørte mennesker over 70 år,” svarer jenta enkelt. Enda noen år går. Jenta fullfører alle sine studier og begynner så som lærer på døveskolen, den gang fortsatt uten å kunne tegnspråk. Her møter hun for første gang andre på hennes alder med hørselstap. De tar henne inn i varmen. Ser at hun trenger dem. Med stor tålmodighet brer de sine vinger over henne og lar henne få lære både tegnspråk og hva vennskap er. Hun suger til seg som en uttørket svamp, både tegnspråket og deres tilbud om vennskap. Sakte lærer hun å kommunisere godt nok på tegnspråk til at hun kan bruke dette på en rimelig avslappet måte sammen med andre tegnspråklige. Men det er ikke til å unngå at hun alltid vil måtte streve noe i tegnspråklig kommunikasjon, for hun var nesten 30 år da hun for første gang kom inn i tegnspråkmiljøet. Sakte lærer hun også hvordan man fungerer sosialt i gruppe, hvordan den løse, trivelige praten foregår i gruppe i selskapelig lag. Jenta er oppvokst med å fungere i en-til-en-situasjon, hun mangler kommunikativ kompetanse i gruppesammenheng. Det hun burde lært som barn, måtte hun lære etter selv å ha født barn.

Men jeg lærer da etter hvert,
Hvertfall sånn noenlunde
Og på tegnspråkets vei
Blir jeg en av dem…..

Og det er da det skjer. Jenta får noen å speile seg i. Og slik får hun mulighet til å bli kjent med seg selv. I møtet med andre finner hun sin egen identitet. Det tar tid å bli kjent med sitt nye speilbilde. Der er mange nyanser, og mange detaljer. Stadig, i møte med sitt eget speilbilde, oppdager hun nye sider ved seg selv. Forsiktig gir hun slipp på jenta hun en gang kjente. Den stille jenta som trivdes best for seg selv. Jenta som helst ville lese bok, da de andre skravlet i matpausen. Jenta som låste seg inn på do i friminuttene, for der var ikke hennes ensomhet synlig. Jenta som på fest gjemte seg bak mange lag med sminke og et tøft smil. Jenta som spilte den rollen alle forventet at hun skulle spille. I møte med sitt nye speilbilde ønsker hun sitt egentlige jeg velkommen. I samvær med tegnspråklige opplever hun å bryte seg gjennom glassveggen som har skilt henne fra menneskelig kontakt – virkelig kontakt. På et dypere plan, på et likeverdig plan der du er du, og jeg er jeg. Uten masker, uten spill.

Så finner jeg meg selv
I møte med de mange
For det er ikke i møte med læreren
Eller den ene vennen
Men aktivt møte med de mange,
At jeg formes
Og vokser
Lever….

Kjære politikere, kjære styresmakter! Ikke tro at perfekt uttale er det samme som å høre bra. Ikke tro at dersom skolehverdagen er godt tilrettelagt med hørselsteknisk utstyr, så er også sandkassa, skolegården, hjemmene til klassekameratene, hjørnet på kjøpesenteret der ungdommen ”henger” like godt tilrettelagt. Ikke tro at vi lærer å leve i klasserommet. Ikke tro at det er i bøkene vi finner selvtillit og tro på at vi mestrer det viktige i livet. Ikke tro at livskvaliteten synes i karakterbøkene. Ikke tro at høreapparat eller CI gjør oss normalthørende. I voksen alder ble hørselstapet mitt større og jeg fikk CI. Det har ikke forandret på mitt behov for å ha tegnspråk som en viktig del av min hverdag, selv om jeg hører hva enkeltpersoner sier når der ikke er andre forstyrrende lyder. For når jeg er sammen med flere enn et par personer, og ikke har mulighet for tegnspråk, da tvinges jeg igjen inn i boblen min, inn bak glassveggen. Jeg blir en tilskuer til livet i stedet for selv å leve livet. Jeg mister informasjonen de andre får, og jeg opplever å stå utenfor fellesskapet. Vit at eldre mennesker som har hørt normalt hele livet, men mister noe hørsel som følge av alderdom forteller om en ny tilværelse, en ensom tilværelse i sosial isolasjon. Disse vet hva de mister. De har erfart å være del av fellesskapet og opplever sent i livet hva det vil si å bli tvunget utenfor fellesskapet på grunn av noe nedsatt hørsel. Barn vet ikke mer enn de fødes inn i. De har ikke annet erfaringsgrunnlag. De kan ikke fortelle når de er små. De kan ikke fortelle hva de ikke vet. Ikke la dem fødes inn i ensomhet, i isolasjon, i den tro at det er slik det skal være. La hørselshemmede barn få ha sin selvfølgelige rett til å kommunisere ubesværet med andre som har samme behov for visuell kommunikasjon – tegnspråk. Vi ønsker bare å leve. Gjør ikke dere det?

Historien om meg er en for mange svært vellykket historie. For meg er den trist, og til syvende og sist er det jeg som er hovedpersonen i denne historien. Det er bare meg den er viktig for. I mitt nye speilbilde har jeg sett en kvinne med menings mot, og det er hun som skriver i dag. Vi er mange med historier, vi er mange hovedpersoner. Hør på oss. Historien er vår – ikke gjør den til noe annet enn det vi selv sier.

Anne Kristine Grønsund

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *