Optimal justering av høreapparatene

Ingeniøren i meg ropte ut i påsken. Han var provosert. Lei av sjakk-matt-frasen «du må venne seg til høreapparatlyden». Lei av ubalansert lydbilde som gjorde det vanskelig å forstå hva folk sa. Og egentlig ganske lei av tilpasningsfolkenes begrensede resultater.

Ville du godtatt å gå med krykker som var for lange?

Ville du godtatt å få beskjed om at du må venne deg til å gå med for lange krykker?

Ville du godtatt å få vite at du må lære deg å akseptere at du er hemmet av en ødelagt fot, og at de for lange krykkene er det beste du kan håpe på når det gjelder tekniske hjelpemidler?

Ville du godtatt å bli utslitt av å gå rundt kvartalet bare fordi kroppen måtte slite ekstra mye fordi krykkene var for lange?

Ville du godtatt å få beskjed om å trene opp andre deler av kroppen for å delvis kompensere for ekstrabelastningen som kom av de for lange krykkene?

Ville du ikke FØRST justert lengden på krykkene til å passe BEST mulig?

Stein Thomassen

 

Om Stein Thomassen

Kunnskapsformidler. Forelest om plagsom tinnitus og lydintoleranse på Landaasen Rehab siden 2007. Siden 2011 mer og mer opptatt av generell hørselsproblematikk. Brukt høreapparater siden 1999. Utdannet ingeniør (audio- og datateknikk).

7 kommentarer om “Optimal justering av høreapparatene

  1. Bra og fortellende kommentar. Den viser hvor vanskelig koblingen mellom lyd og faktisk hørsel kan være. Et audiogram, helst også med ubehagsterskler, forteller noe. Og det finnes flere tester, men til syvende og sist må uansett pasienten fortelle audiografen hvordan det låter. Og enkelte ting kan og bør man venne seg til. Andre ting er umulig å venne seg til og det å ikke høre hva andre sier er selvsagt en av de. Vil så hjernen etter noe tid venne seg til det nye lydbildet slik at lyden blir klarere? Og hvor lang tid kan dette ta?

    Min påstand er at om man fra før har høreapparater som gir klar tale skal ikke de nye gi uklar tale. Da bør man forsøke en annen type høreapparat. Hvor mye av lydbildet som er tilvenning varierer. Jeg har hatt pasienter som har klort på veggene i ren frustrasjon, men det er kun fordi de har hatt en motivasjon til det at de har kommet seg igjennom det, og da med suksess. Utfordringer må helst være godt forankret. Men ubehag eller utrygghet venner man seg ikke til.

    Når svikter hørselen, og når svikter høreapparatet – er spørsmålet. Man skal være veldig sikker i sin sak før man avfeier pasienten med å si at dette er tilvenning.

  2. Jeg må raskt legge til at jeg har hatt flere pasienter som ikke har klart tunge tilvenninger enn de som har klart det. I de tilfellene har det enten blitt CI, vi har avventet nye apparater, eller man har måttet innse at hørselsresten ikke klarer å prosessere lydbildet.

  3. Takk for kjapp respons, Håvard.

    Ja, i dag må pasienten fortelle audiografen hvordan det låter. Og de fleste pasienter aner ikke hvordan de skal uttrykke seg. De mangler rett og slett et ordforråd som kan beskrive situasjonen. Dessuten har de dårlige forutsetninger for å forstå hva som er galt med lydbildet. Og da er det jammen ikke lett å formidle noen fornuftige ord til stakkaren som skal svinge tryllestaven.

    Javisst kan og skal man venne seg til visse ting. Men det virker som om mange audiografer bruker tilvenningsfrasen for å feie til side slitsomt tilpasningsarbeide.

    Selv har jeg gjennom 2 ½ år aldri klart å venne meg til at A- og Æ-lydene var svært kraftige mens I- og U-lydene var knapt hørbare. Som ingeniør antok jeg at høreapparatene mine faktisk leverte fra seg alt for mange dB på de alt for kraftige A- og Æ-lydene. Jeg innbilte meg også at det dermed skjedde en akustisk maskering av lyder med nærliggende frekvens, og akustisk maskering av lyder som tidsmessig lå nær de alt for kraftige A- og Æ-lydene. Følgelig var det ikke så merkelig at jeg hadde voldsomme problemer med å forstå folk som snakket fort, tenkte jeg. Og heller ikke så merkelig at jeg strevde med å forstå tale i det hele tatt.

    Heldigvis møtte jeg drømmeaudiografen rett etter påske. Etter å ha dempet et toneområde som forårsaket de alt for kraftige A- og Æ-lydene, ble taleforståelsen brått bedre. Det var ikke en gang snakk om tilvenning. Det ble umiddelbart lettere å forstå hva folk sa.

  4. Tror jeg må ta meg en tur igjen, men det er svært vanskelg å vite hva man kan forvente. Nå har jeg vært tålmodig i fem år, med et skifte underveis, men jeg sliter med å kunne jobbe når dette medfører møter. At jeg var referent idag, var en overmodig handling 😉

  5. Dette er hverdagen, og de aller fleste blir fornøyde. Forskning sier 4 av 5. Stakkaren møter audiografer som er utdannet og vant med at folk ikke er vant til å sette ord på ulyden. Vi gjør dette hver bidige dag. Det hele henger på hvor dyktig audiografen er.

    Og til slutt; Ingeniøren i deg hadde vrengt seg ut av sitt gode skinn om han hadde sett enkelte akustiske løsninger og forsterkningskurver som er laget for å tilfredsstille pasienter. Høreapparattilpasning er i aller største grad en vitenskap, men av og til er det ting som virker komplett ulogisk og er på tvers av tester og målinger, men som gjøre pasienten fornøyd.

    En meningsfelle av meg fnøs av dette, av den subjektive verifiseringen av høreapparater. Faktum er at til syvende og sist er det den vi går etter: «Er du fornøyd med dine høreapparater?»

  6. Paulsen: Faktum er at til syvende og sist er det den vi går etter: “Er du fornøyd med dine høreapparater?”

    Ja heldigvis er dette det du og flere går etter. MEN
    jeg har mer enn 20 års arbeid med å tipse beslutningstakere til å erkjenne at sluttbrukeres informerte vurderinger via gode samarbeidsformer – ikke minst i forskning – vil være det beste i de aller fleste saker. Men det forutsetter at beslutningstakerne verdsetter sluttbrukernes ve og vel framfor (minst på linje med) egen nytte av delsystemet i øyeblikket. At denne verdi ikke er ledende for svært mange ledere kan ofte avsløres ved små episoder der ledere ser gode resultater men forstår ikke/vil ikke forstå at de er frambrakt ved hjelp av slike samarbeidsprosesser. Leder kan gjerne ROSE resultater men tør/kan ikke reflektere så grundig at de ser at suksessen er FORÅRSAKET av at andre har gått etter sin respekt for sluttbrukernes fornøydhet.

  7. Som leder har man gjerne analysert problemet i lengre tid før man finner det man mener er en optimal løsning. Da er som regel det å kjøre prosess et premiss for å skape varig endring. Nødvendig tålmodighet vinnes i å erfare gevinsten av prosessen.

    Vi ser i dag en meget spennende start på forskning der pasientmedvirkning står i høysete:
    http://www.sintef.no/siste-nytt/samarbeid-rundt-horeapparatet1/

    Audiografer har meget spesielle arbeidsvilkår. Vi sitter på lukket rom med vår pasient. Sjeldent får kolleger innblikk i vår besluttningsprosess. Men uttrykket i ansiktet på de som forlater våre kontorer lyver sjeldent. Og hvorvidt pasientene kommer tilbake med klagemål sier også sitt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *