Når man får høreapparater, blir de stilt inn etter den hørselskurven (audiogrammet) man har.

Den tradisjonelle oppfatningen har vært at uten et nøyaktig audiogram blir det ingen god høreapparat-tilpasning. Men er audiogrammet egentlig så viktig? Her kommer noen betraktninger som du kanskje ikke har tenkt på.

Hva er nedsatt hørsel?

Hva mener vi egentlig når vi sier at man har nedsatt hørsel? Mener vi at audiogrammet viser et visst antall desibel dårligere enn det som er normalt? Eller har det å gjøre med hvor godt en person selv synes han/hun oppfatter og forstår lyder?

Disse to «definisjonene» er temmelig ulike beskrivelser av hva hørselsnedsettelse er. Og de vil medføre helt ulike måter å angripe hørselsproblemet. Dessuten vil de åpenbart medføre at den tunghørte ser annerledes på hvor godt et høreapparat fungerer, enn det audiografen (fagpersonen som stiller inn høreapparatene) gjør.

Terskel for å skaffe høreapparater

En viktig faktor i hvorvidt en tunghørt vil skaffe seg høreapparater, er hvor «vondt» vedkommende synes det er å høre dårlig (for eksempel sosial isolasjon). Og hvor «vondt» det er å gjøre noe med det, altså hvor mye plunder og heft det er å skaffe høreapparater og få dem brukbart innstilt, hvor mye det vil koste rent økonomisk, og hvor mye bryderi (og skam?) det er å bruke høreapparater. Kort sagt: er det verdt «prisen»?

Her til lands er høreapparatene fremdeles gratis, så det blir vanligvis så små økonomiske utgifter at det egentlig ikke er av vesentlig betydning. Men mange som ikke har høreapparat, er ikke klar over dette. Mange tror det er som med briller, altså at man må bekoste apparatene selv.

Det magiske audiogrammet

Måling av høreterskler / hørselskurven / audiogrammet innebærer å finne ut hvor svake lyder du kan oppfatte ved ulike toner. Måling av høreterskler medfører alltid en usikkerhet.

• Hvis du har sittet i en bråkete buss i 1 time på vei til audiografen, så har dine høreterskler trolig blitt 5-10 dB dårligere i de litt lyse tonene.
• Har du jobbet hele formiddagen i en barnehage, er situasjonen kanskje enda verre.
• Hvis du begynner på en forkjølelse, er sjansen stor for at det forverrer høretersklene dine, altså gir deg en dårligere hørselskurve.
• Har du lett for å bli dott-øret, slik som jeg, er det klart at det påvirker høretersklene negativt, særlig i bassen.
• Sitter ikke audiografens øreklokker (hodetelefon) helt godt rundt ørene dine, kan også dette gi negativ virkning.

Høretersklene som vises på audiogrammet, bør vi altså ikke stole blindt på.

Vi skal også huske at det gjøres målinger med bare en halv oktavs mellomrom. Det er altså mange toner som ikke blir testet. Og hvordan står det egentlig til for disse tonene? Nedenfor 500 Hz er det bare én måling per oktav. Det samme gjelder over 8.000 Hz (8kHz). Når vi vet at pianoet har 12 toner pr oktav, er det lett å se at audiogrammet bare viser resultater av noen stikkprøver.

Bass

Dypere toner enn 125 Hz måles ikke. Lytter du til musikk, bør du være veldig interessert i hvordan høretersklene egentlig er i bassen. Ellers vil høreapparatene lett kunne ta fra deg mye av musikkens gleder.

Selv hører jeg absolutt ingen diskant. Alt av fuglekvitter er fullstendig borte. Med null diskant og veldig skrøpelig mellomtone, er min ordgjenkjenning veldig avhengig av bassen nedenfor 125 Hz. Hvis jeg reduserer den, forstår jeg mye mindre (nesten ingen ting) av hva folk sier.

Ulike algoritmer

En annen «hemmelighet» (egentlig er det ikke hemmelig i det hele tatt) er at et bestemt audiogram (for eksempel ditt) medfører ganske ulike tilpasninger av frekvenskurven hos de ulike produsentenes apparater. Et Phonak-apparat ender opp med å bli stilt inn annerledes en et Widex-apparat – selv om de tar utgangspunkt i det samme audiogrammet.

Ikke bare har de ulike produsentene ulike måter å regne seg fram til hvordan apparatet skal forsterke de ulike tonene, hver produsent har også mulighet for at audiografen kan velge ulike beregningsmetoder (algoritmer) for ett og samme apparat. Hvis du prøver flere ulike apparater som er innstilt på grunnlag av ett og samme audiogram, er det ikke helt uvanlig at det kan bli opp til 20 dB forskjell ved enkelte toner. Og hvilket av apparatene er korrekt innstilt? De er jo basert på samme hørselskurve, men kan gi veldig ulikt lydbilde.

Aazh og Moore fant at langt over halvparten av høreapparat-tilpasningene bommet mer enn 10 dB (i forhold til hva som var meningen) ved en eller flere test-toner. Situasjonen var relativt lik for høreapparater med propp og høreapparater som benytter åpen løsning.

Våre ører er ikke like

Som om ikke dette er nok, så har folk dessverre ikke standardiserte fysiske mål på sine ører. Blant annet vil størrelsen på luftlommen som er innenfor høreapparat-proppen være av stor betydning for om apparatets forsterkning kommer i nærheten av det som er korrekt for de ulike tonene. Luftlommens størrelse påvirker den såkalte resonansfrekvensen, en tone som av seg selv blir mye mer forsterket enn nabo-tonene.

Altså enda en grunn til at audiogrammet kanskje har litt dårlig fotfeste i apparat-brukerens virkelige situasjon.

Hørselsystemets plastisitet

Med årene har det blitt stadig større aksept for at hjernens plastisitet (nervecellers «ommøbleringsevne», altså evne til å forandre på de sammenkoblingene de har pleid å ha) er en viktig faktor når man får høreapparater. Etter at man har fått høreapparater, vil mange toner være mye sterkere enn før. Men det vil ofte også være slik at noen av de forsterkede tonene er sterkere enn enkelte av de andre, altså en ubalanse i styrken melleom ulike toner. Plastisiteten vil over tid i en viss grad kompensere for denne styrke-forskjellen mellom ulike toner. Også dette er et argument for å ikke se seg helt blind på audiogrammet.

Brukernes opplevelse

Hittil har vi bare sett på det fra et teknisk og fysiologisk synspunkt. Men hva mener egentlig brukerne om lyden fra høreapparatene? I en undersøkelse hvor man så på sammenhengen mellom audiogrammet, ordgjenkjennelse, og den selv-rapporterte hørselsnedsettelsen, så man at den opplevde hørselssituasjonen (med høreapparater) hadde relativt liten sammenheng med resultatene fra både ordgjenkjenningstesten og audiogrammet.

I en annen studie fant man at det som virkelig betydde noe for taleforståelsen, var at man hadde et tilstrekkelig bredt tonespektrum (fra bass til diskant), at de ulike tonene var tilstrekkelig hørbare, og at man var fri fra ubehagelig kraftige lyder.

I en tredje undersøkelse fant man at en forsterkning som økte med 6 dB pr oktav opp gjennom mellomtonene og diskanten, var godt nok for de aller fleste.

Det er også kjent at de fleste høreapparat-brukere ikke klarer å merke særlig forskjell i taleforståelsen når de veksler mellom de ulike programmene som måtte være lagt inn i høreapparatene. Bortsett fra hvis bassen er dempet (noe som er typisk for et støy-program). Da opplever de det som at apparatene ikke forsterker nok.

Konklusjon

Så hva blir konklusjonen? Er audiogrammet så forbaska viktig?

Kommentarer

Se også kommentarer lenger nede på siden.

Inspirasjonskilde:
https://hearinghealthmatters.org/waynesworld/2017/otc-hearing-aids-audiogram