Hørselsnedsettelse og sosialt samvær

I min masteroppgave Hørselstap og kommunikasjon har jeg et innledende kapittel om hva forskere sier om denne problemstillingen. Siden dette er viktig og nyttig informasjon både for mennesker med nedsatt hørsel og for de som omgås mennesker med nedsatt hørsel, har jeg lagt den ut som en selvstendig artikkel her på Høretrøbbel.no.

Masteroppgaven min fokuserer på hvordan eldre mennesker som blir rammet av aldersrelatert hørselstap, opplever kommunikasjonshverdagen, hvilke mestringsstrategier de tar i bruk, og hva de opplever som avgjørende for å opprettholde god kommunikasjon med andre. Du finner den på følgende adresse: http://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/280258.

Audiopedagog Gro Anita Aarreberg Moen

Hørselshemming – presbyacusis

Begrepet hørselshemming dekker alle arter og grader av hørselstap, fra et lettere hørselstap til fullstendig døvhet. Et hørselstap kan være medfødt eller ervervet på et annet tidspunkt i livet. Det kan være et langsomt progredierende hørselstap eller et som oppstår akutt som følge av sykdom eller ulykke (Statens helsetilsyn, 2000).

I den industrialiserte delen av verden er hørselstap et av de vanligste helseproblemene. Omtrent 10 prosent av befolkningen har et hørselstap som er av en slik art at den rammer evnen til kommunikasjon. Hos befolkningen eldre enn 65 år øker denne andelen til 40 prosent, eldregruppen står for 80 prosent av alle hørselstap. Den vanligste formen for hørselstap er aldersrelatert hørselstap som også blir kalt for presbyacusis (Gates & Mills, gjengitt etter Aarhus et al., 2012, s. 175).

Presbyacusis er et sensorinevralt hørselstap som oppstår som følge av at sansecellene, hårceller og nerveceller i sneglehuset mister sin evne til å fungere korrekt. Redusert antall fungerende hårceller og nerveceller resulterer i nedsatt hørselsfunksjon. Denne nervedegenereringen fører etter hvert til nedsatt retningshørsel og taleoppfattelsesproblemer da spesielt i støyfylte områder. Disse degenerative endringene i sneglehuset varierer fra person til person og hvert hørselstap er individuelt (Arlinger, Jauhiainen & Jensen, 2007a).

Et sensorinevralt hørselstap fører til både kvantitative og kvalitative endringer i lydoppfattelsen. Lydbildet i et øre med sensorinevralt hørselstap blir annerledes enn i et normalt hørende øre. Dette skjer vanligvis på grunn av at lydene i diskantområdet faller bort, de er ikke lenger hørbare. Videre rammer et sensorinevralt hørselstap på en slik måte at de lydene som fremdeles er hørbare, gjengis med dårligere kvalitet (Arlinger et al., 2007a).

I motsetning til et barn som blir født med et hørselstap, klarer ikke hjernen på samme måte å tilpasse seg et ervervet hørselstap. Et barn som blir født med et hørselstap, benytter seg av hjernens plastisitet til å utvikle en spesiell synskompetanse og maksimalt utnytte seg sin hørselsrest. En hjerne som har tilpasset seg som hørende gjennom et «langt» liv, klarer ikke dette. Det skal mye mindre til for at en «hørende» hjerne opplever vansker med å oppfatte lyd og tale (Grønlie, 2005).

Etter hvert som man blir eldre kan også behandlingen av lyd gå saktere, hjernen bruker lengre tid på tolkning og bearbeiding av lydinntrykkene. Det går lengre tid før lydinntrykkene blir sendt videre til hjernen hvor de blir bearbeidet til å oppfatte tale (Briskeby skole og kompetansesenter as, Helsedirektoratet & Statlig spesialpedagogisk støttesystem, 2010).

De fleste i denne gruppen med et aldersrelatert hørselstap har et hørselstap som er gradert til lett eller moderat. Men selv om hørselstapet graderes til lett eller moderat, kan det sammen med andre aldersrelaterte funksjonsnedsettelser som nedsatt syn, langsommere reaksjonsevne og trøtthet føre til at selv en liten hørselnedsettelse blir opplevd som en stor belastning (Fagerstedt & Fransson, 1990).

Høreapparat

Et høreapparat er et akustisk hørselshjelpemiddel som skal kompensere for den nedsatte følsomheten som hørselstapet forårsaker. Det blir tilpasset til den enkelte bruker og dennes hørselstap (Andersson et al., 2007). Et høreapparat forsterker lyden som kommer utenifra men har sine begrensninger og vil ikke klare å korrigere hørselstapet slik at lydbildet blir som før hørselsskaden oppstod (Grønlie, 2005).

Et hørselstap som presbyacusis er et resultat av skadde og ødelagte hørselsceller. Selv om forsterkning vil bedre muligheten for å oppfatte det talte signalet, vil lydbildet fremdeles være av dårligere kvalitet på grunn av de ødelagte hårcellene i det indre øret. Videre kan presbyacusis som er et sensorinervalt hørselstap, føre til en overfølsom og trøttbar hørsel, noe som er en medvirkende årsak til at høreapparat har en begrenset nytteverdi (Grønlie, 2005).

Støy og presbyacusis

All lyd som hindrer for taleoppfattelse, blir definert som støy (Utdanningsdirektoratet, 2009). En avgjørende faktor for mennesker med nedsatt hørsel og deres mulighet til å oppfatte tale er signal-støy forholdet. Mennesker med nedsatt hørsel er i større grad avhengige av at talesignalet de ønsker å lytte til er sterkere og tydeligere enn annen lyd i omgivelsene, enn det de normalt hørende er (Andersson et al., 2007). Støyen forstyrrer for talesignalet ved at den overdøver talesignalet, den trøtter ut, skaper hodepine og ødelegger for muligheten til å høre den meningsbærende lyden (Grønlie, 2005).

Eldre med en bestemt type hørselstap har større problemer med å oppfatte i støy, enn yngre mennesker med samme type hørselstap. Årsaken til dette er at informasjonsbehandlingen i de sentrale baner i hjernen også rammes hos de eldre, dermed skaper støy en enda større sårbarhet for muligheten til å oppfatte lyd i støyfylte miljø (Arlinger, Landström, Lauklie & Öhrström, (2007b).

Mennesker med et hørselstap må stadig være visuelt aktive for å kompensere for sin nedsatte hørsel. Blant annet ved å benytte seg av taleavlesning (munnavlesning) og bruke synet til å lokalisere hvor lyden kommer fra. Synet brukes aktivt for å kommunisere og innhente informasjon og de er derfor sårbare for visuell støy. Visuell støy kan være sollys som blender, eller en bart som hindrer for taleavlesning (Falkenberg & Kvam, 2004; Utdanningsdirektoratet, 2009).

Sosialt døv

Grønlie (2005) presenterer begrepet «sosialt døv». Mennesker som har et hørselstap med en hørselsrest som de kan nyttiggjøre seg ved høreapparatbruk og taleavlesning, vil allikevel kunne oppleve å være sosialt døve. De kan høre i én-til-én samtaler i kombinasjon med taleavlesning og gode lytteforhold, men de klarer ikke å høre det som formidles rundt dem, spesielt ikke i støyfylte miljøer. Hørselssansen deres har blitt en nærsans, og hørselen som fjernsans mangler.

De som har et hørselstap, er ikke med i den talespråklige utvekslingen som skjer i rommet mellom de normalt hørende. De går glipp av informasjon som de normalt hørende ubesværet får med seg. Selv med god tilpasning og forståelse for denne sosiale døvheten i omgivelsene, vil den med et hørselstap stadig befinne seg i situasjoner hvor det er umulig å tolke og å få med seg det som blir sagt i det talespråklige miljøet.

Kommunikasjon og presbyacusis

«Hørselstap er et alvorlig kommunikasjons- og informasjonshandikap i en verden som er tilpasset de som hører» (Jæger, 2009, s. 194).

Ordet kommunikasjon har sitt opphav i det latinske ordet communicare som betyr «å gjøre noe felles». Man kan gjøre noe i fellesskap, eller man kan gjøre noe til felles viten (Lind, 2005). Å kommunisere er en komplisert prosess som krever en sosial samhandling mellom to eller flere aktører. Denne prosessen krever at mottakeren forstår hva som blir formidlet. Når to personer har en samtale omdannes talelyden til lydbølger som forplanter seg gjennom luften. Disse lydbølgene blir via ørene sendt til hjernen som elektriske impulser, hvor de blir bearbeidet og tolket som meningsfulle utsagn (Lind, 2005; Skollerud, 1996). «Å kommunisere handler om å dele tanker informasjon og følelser slik de blir forstått» (Skollerud, 1996, s. 97).

Mennesker med et ervervet hørselstap har til felles at de har problemer med å innhente informasjon auditivt og delta i den talespråklige kommunikasjonen (Grønlie, 2005). Nedsatt hørsel fører til at de som er rammet, ikke har de samme premissene for å være likeverdige deltakere i det hørende talespråklige miljøet. Når man ikke stiller med de samme mulighetene for å være deltaker i dette miljøet, mister man informasjon og mulighet til å påvirke.

Hørselstapet påvirker på en slik måte at man misforstår eller at man ikke oppfatter det som blir formidlet. Dette kan føre til at de med et hørselstap kan føle seg dumme, besværlige eller irriterende (Selander, 1992).

Nedsatt hørsel rammer kommunikasjon og samspill med andre mennesker og rammer derfor en viktig del av menneskers sosiale liv. Sosiale aktiviteter og sosial støtte er bygget på mellommenneskelig kommunikasjon. Hørselstapet rammer muligheten og evnene til å delta i denne mellommenneskelige kommunikasjonen (Gullacksen, 2002; Peterson, 2009).

Kontakt og kommunikasjon med andre mennesker er en følelsesmessig og sosial livsbetingelse. Det er gjennom samhandling og samvær med andre at menneske utvikler seg. Mennesker får glede av relasjoner som er viktige for dem. Denne kontakten bekrefter hvem de er og at de er av betydning for andre. Redusert kontakt med andre, blant annet på grunn av hørselstapet, tar ofte fra de eldre muligheten for bekreftelse av seg selv som verdifulle og som en del av fellesskapet (Dyrendahl, Haukøy, Høvik & Jahren, 2001).

Stress

Et ervervet hørselstap og konsekvensene det kan medføre for kommunikasjon og samspill med andre mennesker kan være en potensiell stressfaktor. Stress kan oppstå dersom situasjonen eller kravene som vedkommende står ovenfor virker større enn personen tror han klarer å håndtere. «Psykologisk stress er et spesielt forhold mellom personen og miljøet, som vurderes av personen som tærende eller overstigende hans eller hennes ressurser og truer hans eller hennes velvære.» («Psychological stress is a particular relationship between the person and the environment that is appraised by the person as taxing or exceeding his or her resources and endangering his or her well-being.«) (Lazarus & Folkman, 1984, s. 19).

Potensielle stressfaktorer ved nedsatt hørsel

Et hørselstap kan være dramatisk for den som opplever det, men det trenger ikke å se alvorlig ut for menneskene rundt. Ved å bruke synet som sin mest funksjonelle fjernsans, og lære seg å se «tilstedeværende og ubesværet ut i forskjellige sosiale sammenhenger», gir de med et hørselstap ofte feil inntrykk. Mennesker som ikke er berørt av et hørselstap, forstår vanligvis i liten grad hva et hørselstap kan føre med seg av vansker (Jæger, 2009, s. 194).

Et ervervet hørselstap kan føre til mange stressfylte situasjoner i kommunikasjon med andre mennesker fordi hørselsvanskene hemmer og fører til endrede kommunikasjonsbetingelser (Kjeka, 2013). Konsekvensene av et hørselstap er ikke alltid åpenbare for omgivelsene og kan opptre ulikt i forskjellige situasjoner (Gullacksen, 2002).

En av de største utfordringene mennesker med nedsatt hørsel møter, er når de skal følge med i samtaler og diskusjoner. Spesielt utfordrende er det i grupper med flere mennesker. En person med et hørselstap kan fungere bra i samtaler med en eller to personer, mens han faller ut i samtale med flere personer (Grønlie, 2005).

Å leve med et hørselstap er energikrevende, og det brukes mye energi på å prøve å oppfatte. Like fullt opplever mennesker med hørselstap at de har hull i informasjonen som ble gitt. Mye energi går til taleavlesning (munnavlesning) og gjetting av hva som ble formidlet. De må be om gjentakelser og må hele tiden være til stede med både ører og øyne for å klare å være med i det kommunikative samspillet (Grønlie, 2005).

Hørselstapet som kommunikasjonshandikap gjør at de med et hørselstap møter hindringer for sosial funksjon, de hører ikke alt som formidles. De får problemer med å delta aktivt i konversasjonen og får problemer med å følge med på blant annet morsomheter som blir formidlet. Misforståelser blir vanlig, og hørselstapet resulterer i vanskelige situasjoner i møte med andre mennesker.

Mennesker med et hørselstap kan ha problemer med å følge med i småprat, må spørre opp igjen, hører feil og svarer feil. De må huske på hvor de skal plassere seg i forhold til den som prater, slik at de skal få optimale forhold med tanke på lys og støy.

I noen situasjoner klarer den med nedsatt hørsel å fungere godt i en samtale, mens samme person i en annen situasjon ikke får med seg noen ting. Dette fører til at personen med et hørselstap kan bli mistenkeliggjort; «han hører når han vil høre». Det de normalt hørende kanskje ikke vet, er at den med hørselstap sov dårlig natten før. Dermed hadde han ikke den energien som behøvdes for å «lytte» med både ører og øynene. Kanskje ble personen med hørselstap blendet av motlys, noe som umuliggjorde muligheten for å støtte seg på taleavlesning (Falkenberg & Kvam, 2004; Grønlie, 2005; Gullacksen, 2002).

Mestring

Ifølge Peterson (2009) kan et hørselstap forståes som en potensiell stressfaktor, siden nedsatt hørsel kan by på mange utfordringer i forskjellige kommunikasjonssituasjoner. Stressfaktoren er noe som ikke kan fjernes, men som må håndteres. Prosessen hvor stresset håndteres blir betraktet som mestring.

Lazarus og Folkman (1984) beskriver mestring som en prosess som er i kontinuerlig endring, hvor både kognitive og atferdsmessig innsats er involvert for å møte de indre og ytre krav som oppleves som uoverkommelige. Mestring er handlingen individet gjør dersom en hendelse oppleves som stressende, uavhengig av om utfallet er bra eller dårlig (Lazarus & Folkman, 1984).Mestringsstrategier spiller en viktig rolle for personens psykiske og fysiske velvære når han eller hun er utsatt for stress (gjengitt etter Stroebe, 2000, s. 236).

Lazarus og Folkmann (1984) beskrev videre at de ulike mestringsstrategiene kunne deles inn i to hovedkategorier; emosjonsfokuserte mestringsstrategier og problemfokuserte mestringsstrategier.

Emosjonsfokuserte mestringsstrategier handler om å regulere den emosjonelle responsen på problemet. Det kan være å unngå situasjoner som oppleves stressende, bagatellisering av faktorer og årsaker som fører til økt stress.

Problemfokuserte mestringsstrategier håndterer eller endrer kravene som fører til stress. Disse strategiene har en aktiv tilnærming til situasjoner og faktorer som fører til økt stress. Det handler om hva personen faktisk gjør for å håndtere en vanskelig situasjon. Ved å bruke problemfokuserte mestringsstrategier er ønsket å minimere disse faktorene med en problemløsende atferd. Det handler om å endre eller håndtere de faktorene som skaper stress.

En annen mestringsstrategi er å søke sosial støtte. Dette blir ansett som en kombinasjon av problemfokusert og emosjonsfokusert mestringsstrategi. Sosial støtte er den hjelp og støtte en person mottar fra sine nære omgivelser (gjengitt etter Kjeka, 2007, s. 10). De defineres som en felles viten om at man er en del av samfunnet med en gjensidig forpliktelse, hvor man er elsket, verdsatt og respektert (gjengitt etter Stroebe, 2000, s. 245).

Hørselstap og ulike mestringsstrategier

Utfordringene den nedsatte hørselen kan medføre for talespråklig kommunikasjon med andre mennesker, kan møtes med ulike mestringsstrategier.

Et eksempel på en emosjonsfokusert mestringsstrategi som har til hensikt å regulere følelsene, er å unngå hørselskrevende situasjoner. Dette kan være for å slippe å kjenne på den vonde følelsen av å være utelatt eller utenfor. Studien til Lorentsen og Berge (2003) fant at mennesker med hørselstap unngår sosiale sammenhenger i stedet for å bli utsatt for hørselskrevende situasjoner.

En annen emosjonsfokusert mestringsstrategi mennesker med hørselstap kan bruke, er å benekte at det er hørselen deres det er noe galt med. «Det er de andre som prater utydelig og mumler». Noen vil kanskje erkjenne at de hører dårlig, men de kan bestemt hevde at de ikke hører dårlig nok til at det er nødvendig med en hørselsundersøkelse (Peterson, 2009).

En annen type emosjonsfokusert mestringsstrategi er å late som en hører. Nikke bekreftende og le med når andre prater og ler, selv om en ikke har oppfattet hva som har blitt sagt. Dette er en emosjonsfokusert mestringsstrategi, hvor hensikten er å unngå det ubekvemme med å fremstå som tungnem eller som en «tung» samtalepartner.

Å holde det hemmelig at en har nedsatt hørsel, er også en emosjonsfokusert mestringsstrategi (Peterson, 2009). Kvam (2006) beskriver også hvordan unge informanter med et hørselstap benytter seg av unngåelse og hemmeligholdelse som strategi. De lar være å bruke høreapparat og/eller andre hørselstekniske hjelpemidler, noe som gjør at de må streve for å oppfatte hva som blir formidlet og står i fare for å gå glipp av mye. Å skjule hørselstapet ved å la være å bruke høreapparat, kan være en måte å mestre nedsatt hørsel på (Kjeka, 2013).

Problemfokuserte mestringsstrategier har til hensikt å gjøre noe med selve situasjonen og endre den (Lazarus & Folkman, 1984). Et eksempel på en problemfokusert mestringsstrategi er å bruke og å trene på å bruke høreapparat (Peterson, 2009).

Undersøkelsene til både Kvam og Tingvold (2004) og Lorentsen og Berge (2003) beskriver åpenhet som en problemfokusert mestringsstrategi. I begge undersøkelsene oppgir informantene at åpenhet var viktig for at de klarte seg bra i arbeidssituasjonen. Kvam og Tingvold (2004) sine informanter oppgav åpenhet som viktigere enn tekniske hjelpemidler som effektive tiltak for å holde seg i arbeidslivet. Informantene til Kjeka (2013) opplevde at lærere og medstudenter med noen få unntak viste forståelse og tok hensyn når de valgte å være åpne om hørselsnedsettelsen i undervisning og sosiale sammenhenger.

Videre viste studiet til Kjeka (2013) som undersøkte mestringsstrategier blant studenter med hørselsvansker, at studentene benyttet seg av planlagt problemløsning som en problemfokusert mestringsstrategi. For å håndtere situasjoner som kunne føre til økt stress, planla de aktivt i forkant. Eksempelvis var de aktive og bevisste på hvilke sitteplasser de valgte seg ut for å kunne ha best mulig tilgang på det som ble formidlet. De var bevisste i valg av sidemann som kunne fungere som støtte i vanskelige situasjoner. Videre allierte de seg med venner i forkant og valgte seg roligere områder ved for eksempel kafe besøk.

Å søke sosial støtte er en kombinasjon av emosjonsfokusert og problemfokusert mestringsstrategi. Det handler om den hjelp og støtte en får av omgivelsene (Kjeka, 2007). Stroebe (2000) skiller mellom emosjonell støtte, instrumentell støtte, informasjonsstøtte og vurderingsstøtte.

  • Emosjonell støtte innebærer å bli ivaretatt, kjærlighet, empati og tillit.
  • Instrumentell støtte består av handlinger som er tilpasset og gir hjelp til personen som trenger det.
  • Informasjonsstøtte innebærer at personen får den informasjonen som han eller hun trenger for å mestre utfordringen de står ovenfor.
  • Vurderingsstøtte er nært knyttet til informasjonsstøtte, men i vurderingsstøtte er det informasjonen som er relevant for personens selvvurderingsevne som er i fokus. Ved å sammenligne seg selv med en annen person, kan man bruke den andre som en kilde til informasjon til å vurdere seg selv.

Studien til Kjeka (2007) undersøker hvilke mestringsstrategier tunghørte studenter bruker. Det kom frem at for denne gruppen var forståelse fra andre den typen sosial støtte som var størst betydning. Forståelse anses som sentralt ved at de rundt tok hensyn og viste tålmodighet. Blant annet var det da rom for å be om gjentagelse, gjerne flere ganger. Når studentene opplevde at det var forståelse, var det ikke vanskelig å be om gjentakelse fra medstudentene som gjerne gjentok.

Forskningsstudien til Kjeka (2013) viste at åpenhet og informasjon til andre var avgjørende for god tilpasning. Dette hadde en positiv effekt på å oppnå sosial støtte i form av forståelse og aksept for den nedsatte hørselen. I følge Peterson (2009) og Kjeka (2007) er det å søke sosial støtte en avgjørende mestringsstrategi for effektiv tilpasning etter et ervervet hørselstap. For å kunne benytte seg av dette, må den som er rammet ha akseptert sin nedsatte hørsel. Aksept av et ervervet hørselstap vil resultere i åpenhet om hørselstapet, som videre vil gi mulighet til å søke sosial støtte.

Om Gro Anita Aarreberg Moen

Gro Anita er nylig utdannet audiopedagog ved NTNU. Hun i flere år arbeidet som kommunal hørselskontakt i Sola og Hå kommune. Hun har alltid hatt en dyp intresse for den pedagogiske hørselsrehabiliteringen hvor hovedfokuset er rettet mot mestring av egen livssituasjon etter et ervervet hørselstap. Hun er privatpraktiserende audiopedagog med kontor i Sola kommune.

14 kommentarer om “Hørselsnedsettelse og sosialt samvær

  1. Kjenner 100% til det som her er skrevet, og til både HØRENDE og oss som har HØRSELSTAP: LES i vei. Dette er MEGET MEGET GODT FORKLART.

  2. Takk for en fin artikkel. Det er godt å kunne støtte seg til slik vektig informasjon når jeg skal fortelle andre om virkninger av hørselstap.

  3. Ja, dette kan jeg skrive under på. Denne artikkelen forklarer veldig godt hvordan det sosiale liv er for oss som er hørselshemmet.

  4. Veldig bra skrevet. Kjenner seg godt igjen i det som nevnes ifht ervervet Hørselstap.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *